Søl

Beskrivelse:

Bladene er 20-30 cm lange og bredt avrundet i spissen, ofte delt i 2-3 fliker. Formen er variabel. Ofte er det et hovedblad med brede bladaktige utvekster fra randen. Disse er kileformet avsmalende mot festet, i likhet med hovedbladet som går ut fra en liten heftskive. Fargen er lys vinrød, men sent i sesongen og hos ilanddrevene individer, blekes den til lys gulgrønn [1].

Generelt om arten:

Latin: Palmaria palmata
Hunnplantene er mikroskopiske skorper med kortvarig levetid, plantene som sankes er hannplanter og tetrasporeplanter. Søl er flerårig, men er noe redusert om vinteren og fertil på våren. Søl vokser på større alger, men iNord-Norge også på fjell på utsatte steder [1].

Bruksområder i mat og drikke:

I utgangspunktet er alle makroalgene spiselige, men det er verdt og merke seg at alger er tungt fordøyelig, og noen kan ha en viss lakserende effekt. Dette gjelder f.eks. sagtang og blæretang [2]. Ved sanking av makroalger bør det etterstrebes og unngå områder med forurensning.
Søl har vært brukt som mat helt siden vikingtiden, og er den eneste arten av makroalger som har hatt betydning som menneskeføde i Norden. Den kan samles hele året, er utbredt langs hele kysten og lett og sanke ved lavvann. I tørket tilstand har den lang holdbarhet, og den kan brukes som grønnsak sammen med fisk og kjøtt, eller kokt med vann eller melk til en grøt. Søl er rikt på vitaminer og mineraler, og har et høyt proteininnhold, sammenlignet med andre alger [1].

Bruksområder som plantefarger:

Andre bruksområder:

Det er lange tradisjoner hos folk langs kysten i bruk av tang og tare både som dyrefor, mat og medisin. Husdyrene fikk, og får den dag i dag, beite på fersk tang i strandkanten. I Norge ble brunalgen butare tidligere kokt sammen med tørkede torskehoder og gitt til buskapen. I passe doser skal dette næringsrike tilskuddet gjøre dyrene mer fruktbare og gi kjøttet bedre kvalitet [3].
Til mennesker har man i Norden tradisjonelt servert tang og tare enten rå, tørket eller kokt sammen med tørket fisk, melk og brød eller poteter og smør. Noen steder ble ferske havalger også bakt inn i brød, eller man laget geléaktige tangbrød av tørkete og malte alger. Ved sviktende avlinger var tang og tare en viktig del av kosten. Tang og tare ble også brent og asken brukte man til gjødsel eller for å framstille jod [3].
Rødalgen søl har vært en av de mest brukte tangartene, og den omtales blant annet i de norrøne sagaene. På Island ble søl, helt frem til 1800-tallet, brukt som en regulær handelsvare mellom folk ved kysten og i innlandet [3].

Advarsler:

Makrolagene inneholder jod, og kan fungere som en god jod kilde. For mye jod kan imidlertid føre til betennelser i skjoldbruskkjertelen og overproduksjon av enkelte hormoner

Forvekslingsarter:

Søl er enkel og kjenne, men kan kanskje forveksles med andre bladaktige rødalger. Da alle makroalgene i utgangspunktet er spiselige har dette ingen større betydning.

Bibliography
1. Alger i farger: en felthåndbok om kystens makroalger. Jan Rueness. Almater Forlag. 1998
2. Tang, tare og alger som mat - nytt og spennende eller tapt kunnskap?. Kjersti Myhre. Sopp og nyttevekster. årgang 6. nr 3. 2010. s. 17-19
3. Tang & tare - Havets grønnsaker. Johnny Laupsa-Borge. Mat & Helse. februar 2006. 28-34 (http://www.bio-nor.no/pdf/tang_og_tare.pdf)

Comments

Unless otherwise stated, the content of this page is licensed under Creative Commons Attribution-ShareAlike 3.0 License